Søndag 2. april 2016 ble dokumentaren «Mot en av mine minste» vist på NRK. Dokumentaren handler om hvordan staten tok barna til romanifolket/taterne og satte dem på barnehjem.

Dokumentaren «Mot en av mine minste» omhandler hvordan taterbarna ble tatt fra sine familier i Norge mellom 1897 til 1989 og satt på barnehjem. Dokumentaren er laget av filmskaper Marius Loland og initiativtaker/medprodusent Kai Erland.

Se «Mot en av mine minste» på NRK nett-TV

For å se dokumentaren, gå til NRK nett-TV via denne linken: https://tv.nrk.no/program/koid75005816/mot-en-av-mine-minste

Barnehjemsbarn på Sørlandets barnehjem

En gruppe barn og ansatte er samlet på trappen til Sørlandets barnehjem i Songdalen.

I årene fra 1897 til 1989 tok organisasjonen «Norsk misjon blant hjemløse» 1500 taterbarn bort fra sine familier. De plasserte dem på barnehjem rundt om i Norge. Her opplevde de blant annet voldtekt og hard fysisk og psykisk avstraffelse. Enkelte ble totalt avskåret fra søsken og foreldre. Dokumentaren «Mot en av mine minste» handler om hvordan tatergutten Martin Larsen og Solveig Imeland opplevde å miste sine familier. De ble satt på Sørlandets barnehjem i Songdalen og til slutt sendt til fosterfamilier.

Martin ble tatt fra sin familie og plassert på Sørlandets barnehjem som 8-åring. Etterpå ble han sendt til en fosterfamilie i Østfold som i stor grad brukte ham som arbeidskraft på gården. I dag er barnehjemmet i Songdalen et av Norges siste barnehjem for taterbarn som er bevart i sin opprinnelige form. Her kom også Solveig som 2-åring, og videre til fosterhjem på Sørlandet da hun var 6 år.

Solveig Imeland uttaler seg i dokumentaren Mot en av mine minste.

Solveig Imeland forteller i dokumentaren “Mot en av mine minste” at hun ble fratatt sitt eget navn da hun havnet i fosterhjem.

Romanifolket/taterne definert som et problem

Martin (89) har gitt sine skildringer til filmskaper Marius Loland og initiativtaker/medprodusent Kai Erland. Hans skildringer av statens bortføring av ham og hans seks søsken, hverdagen på Sørlandets barnehjem i Songdalen og den tøffe behandlingen i et fosterhjem på østlandet gir et unikt og nært innblikk i taterbarnas virkelighet i Norge. Solveig opplevde ikke oppholdet like brutalt som Martin. Men hennes historie er med på å bekrefte en brutal behandling av forsvarsløse barn.

Deres historie er viktig å fortelle fordi romanifolket/taterne har fått en svært urettferdig behandling i Norge. Samfunnet trenger å bli minnet på hva som skjer når man definerer en folkegruppe som et «problem». Statens behandling av folkegruppen har gitt dem store utfordringer med å fungere i samfunnet. Knut Vollebæk definerer det slik i dokumentaren: «Uten verdighet og stolthet blir man ikke en god og byggende samfunnsborger».

Psykisk og fysisk avstraffelse

I rapporten «Gransking av skole- og barnehjem i Aust-og Vest-Agder» (Granskingsutvalg II som ble oppnevnt av Fylkeskommunene i Aust- og Vest-Agder 2007-2009) ble 10 barn fra Sørlandets barnehjem intervjuet. Alle barna som forklarte seg fremholdt at en vanlig og mye brukt straff var innestenging. Barna ble låst inne i kjelleren eller i et bøttekott og lyset ble slått av. Der måtte de være i kortere eller lengre tid. Dette ble av de fleste opplevd som svært skremmende og mange av informantene sliter med dette i dag.

Et av barna som har forklart seg i rapporten fra 2007-2009 har forklart at hun ble utsatt for omfattende seksuelle overgrep fra en mann med tilknytning til barnehjemmet. Dette skal ha vært kjent av bestyrerinnen uten at hun grep inn ifølge samme kilde. Overgrepene skal ha funnet sted jevnlig fra informanten var 3 til hun var 7 – 8 år gammel. Overgrepene som beskrives gjelder grove voldtekter og trusler om straff dersom hun fortalte dette videre.

Vil finne igjen familiemedlemmer

Solveig Imeland på Sørlandets barnehjem

Solveig Imeland rundt leggetid da hun var på Sørlandets barnehjem.

Vi har vært på barnehjemmet i Songdalen for å gjøre filmopptak, og dette bygget er fullstendig bevart slik som det var den gangen det var i full drift. Blant annet er kjelleren og små kott, hvor barna ble stengt inne, fullstendig urørt samt et baderom med en rekke små badekar og vasker. Disse rommene og selve barnehjemmet gjør det mulig å ta seerne med tilbake i tid og sette dem inn i hvordan hverdagen for barna må ha vært.

Fylkeskommunen gav barnehjemsbarna en økonomisk erstatning basert på tidligere nevnte rapport, men de fikk ikke hjelp til å finne igjen familiemedlemmer eller hjelp med andre utfordringer de har fått som følge av overgrepet. Fortsatt den dag i dag opplever mange romani/tatere å komme til stengte dører i det statlige/offentlige når de prøver å finne igjen sine familiemedlemmer.

Statlig forsømmelse

Den kanskje største årsaken til at overgrepene mot taterbarna kunne finne sted er at staten i 1914 gav den private organisasjonen «Norsk misjon blant hjemløse» fullmakt til å håndheve Løsgjengerloven. Det vil si at Misjonen fikk uinnskrenkede muligheter til å frata omstreiferne deres barn, uten videre innsyn eller innblanding fra statlig hold. Misjonen fikk hvert år bevilget penger fra staten for å gjennomføre dette arbeidet, som blant annet bestod i å hente inn taterbarn, plassere dem på barnehjem og til slutt sende dem videre til fosterhjem. Romanifolket/taterne var meget stigmatisert på denne tiden, og det var stor rasisme mot folkegruppen. Martin bruker ordet «slaveri» når han beskriver livet i fosterhjem.

Dokumentaren er støttet av:

  • Sørnorsk filmsenter
  • Fritt Ord
  • Vest-Agder Fylkeskommune
  • Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond
  • Cultiva